Hannah-En Gal Forfatter

Endelig har jeg fått alt til... 

Fra og med i dag kommer jeg til å skrive på http://hannahpetrie.wordpress.com

Jeg har sendt mail til Bloglovin' om at jeg har byttet plattform, og forhåpentligvis kommer dere som følger meg til å bli flyttet over til min nye blogg automatisk. Om dette ikke skjer, kommer jeg til å sette opp en ny Bloglovin' - profil, jeg blir ikke borte i løse lufta! 

Jeg kommer ikke til å slette denne bloggen på en stund, men det kommer ingen oppdateringer her som er vanlig blogg, bare info om hvordan dere kan følge den nye....

Som sagt er alle innlegg fra blogg.no flyttet til Wordpress, så om det er noe du vil lese av gamle innlegg så ligger alt der..

Jeg vet dette er litt brydderi for dere, men jeg setter vedlig stor pris på om dere vil fortsette å følge meg...

Klem fra Hannah 

Jeg er ikke egentlig en "outfit"-blogger, men jeg fikk lyst til å prøve det i dag.. Jeg skulle ut å gå litt rundt i byen med støttekomntaktgruppa mi, og så la jeg merke til at de fleste butikkene hadde store speil, noe jeg ikke har i leiligheten min.. Det var litt gøy å prøve og ta bilder.. Hadde bare med meg det lille kameraet da, men det fikk holde.

Jeg feirer våren som (nesten) har kommet i dag. Grønn-stripete strømpebukse og Converse-sko. Til vanlig labber jeg rundt i et par kjempetunge New Rock sko. Jeg elsker dem, men de er litt tunge å bruke, så det er deilig med våren nå, så jeg kan veklse på litt.. Jeg kommer nok til å bruke New Rock skoene mye selv om det blir både vår og sommer. De har liksom blitt litt "meg".

I går fikk jeg skrevet ferdig et innlegg jeg skulle skrive som gjesteskribent for "Rynkefritt". Det var via Phoebe sin blogg at jeg fikk vite om Rynkefritt, og jeg tenkte jeg kunne skrive et innlegg der. Innlegget mitt handlet om "Åpenhet omkring psykisk helse". Det er ikke lagt ut enda, men jeg kan legge ved en link om noen er intresserte, når det blir lagt ut.

Har du vært redd noengang?

Det tror jeg du har..

Har du vært redd uten å vite hva du er redd for?

Det har jeg..

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det angst eller redsel. Jeg liker ikke angst-begrepet egentlig. Det sykeliggjør redselen. For redsel er "normalt", og angst er jo i og for seg ganske normalt det og. Det er angst for høyder, store plasser, små rom, ja alt mulig kan man ha angst for. Jeg har høydeskrekk. Jeg kan nesten ikke stå på en stol engang. Hadde noen presset meg til å gå opp i en stige e.l. hadde jeg frosset fast og ikke klart å røre meg. Så redd blir jeg..

Men dette er ikke egentlig et problem, annet enn når jeg er nødt til å henge opp gardiner, eller må opp i høyden.

Jeg har en klump i magen som ikke vil forsvinne. Jeg kjenner den med en gang jeg blir redd. Jeg blir kvalm, og får ikke puste. Jeg tror dette er en normal-reaksjon, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir redd! Det er noen ganger en grunn, og andre ganger ikke. Så vidt jeg kan se.. Og det er rart. Kanskje jeg skulle gått i sånn terapi som Tony i Sopranos, som er sånn typisk "pasienten skal finne ut av alle svar selv"-terapi, som jeg hater. Eller kanskje ikke...

Jeg vet at jeg ikke er så sterk enda som jeg skulle ønske jeg var. Impulskontrollen min er veldig dårlig, men den har blitt bedre. Jeg har ikke kuttet meg på over halvannet år, selv om jeg har hatt mange "angstanfall". Det hadde jeg ikke klart før. Jeg har ikke hørt stemmer på over et år. Det er litt tomt inni hue mitt, pga dette, men jeg prøver å fylle opp med andre ting. Som positive hendelser og glede.

Jeg har aldri vært noe god på det med kjærligheten. Jeg har hatt noen forhold, men ikke langvarige sakene. Jeg tenkte for meg selv at jeg kom til å dø alene, og uelsket, men så kom det en inn i livet mitt, som forandret på alt.

Jeg ble forelsket!

(bildet er hentet fra weheartit.com - igjen)

Jeg har aldri kjent på denne følelsen før. Jeg kan ha tunge dager, men følelsene for dette mennesket er der hele tiden, og det gjør problemene litt lettere å hanskes med.

Noen vil vel kanskje si at problemene mine ikke er reelle, om de blir mindre av kjærlighet, men dette er ikke riktig. Det kjærligheten gjør med meg, er at jeg klarer å se framover og se på det gode som faktisk finnes i verden. Det er ikke bare smerte. Livet er, selv om det ofte føles sånn, ikke svart hvitt. Det er noen gråtoner innimellom, og det er ikke om å gjøre å få alt hvitt eller svart. Det er godt å ha litt gråhet også.

Da jeg var 14-15 år gammel slukte jeg alt som var av litteratur om psykiatrien. Jeg leste 23-salen, av Ingvar Ambjørnsen. Jeg leste "De gales hus" av Karin Fossum. Jeg leste Gjøkeredet, og jeg leste "I never promised you a rose garden" av Hannah Green. Jeg så mange filmer også. Husker jeg kjøpte meg "Girl. Interrupted." på videokasset. Så den i smug, i tv-stua i huset til mamma. Jeg var veldig intressert i hva som skjedde "bak murene".

På den tiden hadde jeg allerede mistet det jeg hadde hatt av venner. Jeg gikk alene. Jeg kutta meg. Jeg prøvde å henge meg selv. Jeg slo hodet i veggen, for å prøve å få kontakt med hjernen. Jeg tok imot beskjeder fra "Tommy" og jeg hadde et intenst ønske om å slippe å leve, fordi det gjorde så vondt. Jeg følte meg tom inni meg. Jeg ville ikke mer.

Men likevel leste jeg alle disse bøkene. Så filmene. Jeg ville ikke legges inn. Jeg skrev innlegg på sider på nettet. Spurte om hva som skjedde når man ble lagt inn. Om noen kunne tvinges. Om det fantes beltesenger. Hjernen min jobbet dag og natt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kuttet meg dypere og dypere. Jeg levde i min egen verden. Hadde min egen realitet. Ingen forstod. Og jeg ventet heller ikke at verden kunne forstå.

Som 15-åring ble jeg henvist til BUP. Jeg snakket ikke. Jeg kunne ikke snakke med psykiateren min der. Hun snakket om selvmord. Spurte om jeg hørte stemmer. Jeg ristet på hodet, og sa ikke mye.

(bildet er fra weheartit)

I dag så jeg en film som grep meg. Den fikk meg til å le, og hadde jeg sett den alene hadde jeg nok grått, og forbannet meg selv etterpå. Jeg kjente meg så godt igjen. Jeg følte at "Hannah - du var der" samtidig som jeg fikk en følelse av at det er så altfor altfor nært enda. Jeg vil ikke legges inn igjen. Det er ikke grunnlag for å gjøre det heller. Likevel, når jeg ser filmer som denne, som forteller "min" historie, så gjør det vondt. Jeg vil se, men jeg har ikke så godt av å se. For selv om filmen var fra 1970-tallet, og det var store saler på sykehusene, så var jeg der. 

Filmen jeg så var "I never promised you a rose garden". "Jeg lovet deg aldri en rosenhage". Det er, på grunn av min historie, den sterkeste filmen jeg har sett på en stund. Jeg er glad jeg så den, og jeg tror jeg skal se den igjen. Når jeg er blitt litt tøffere...

Jeg føler meg paranoid om dagen. Det finnes sikkert noen som sier at man ikke kan innse det selv, men det kan jeg.

Jeg føler meg som en råtten tomat. Jeg klarer ikke å stole på folka som er rundt meg i behandlingssystemet. Jeg behandler folk rundt meg dårlig. Jeg vet at jeg må skjerpe meg, men det er tøft, for hele tiden er det noe inni meg som sier: "De der liker deg ikke" "De der vil deg ikke vel".

Når jeg er sammen med kjæresten min føler jeg meg trygg. Det er godt. Men jeg synes jeg behandler alle andre på en dårlig måte. Jeg prøver å "snappe" ut av det. Tenke positivt. Tenke "uparanoid" men det er skikkelig tøft nå.

(bildet er fra weheartit)

Jeg får lyst til å gråte. Det er ikke noe gøy å sitte og sippe, hvertfall ikke foran noen jeg ikke kjenner så godt. Jeg føler at det er ganske håpløst, men jeg skal ikke gi meg. Jeg skal kjempe. Jeg er nok bare sliten nå, etter en lang skoleuke, og lite søvn. Jeg snakket med psykiateren min i dag og vi ble enige om at jeg får trappe ned mer på medisinene når jeg er i hus i den nye leiligheten. Eller, den er ikke ny da, jeg har bodd der før, men ikke på et år nå. Jeg har jo bodd i en bemannet bolig. Det var det dummeste valget jeg har gjort. Å flytte ut fra leiligheten min, og inn i en kommunal bolig. Jeg føler meg fullstendig overkjørt der. Jeg liker meg ikke. Gleder meg til å flytte sammen med kjæresten min jeg.

Ok: Jeg innrømmer det. Jeg er ikke noe god på sminke. Jeg står foran speilet, ser på meg selv, og tenker:

"Hva gjør jeg her?"

Jeg er ganske lys i huden, har egentlig blondt hår, men har farga det mørk brun. Ville egentlig ha det svart, men det ble for hardt. Jeg har en litt gother/emo/punk stil, og liker derfor litt mørk sminke, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal satse på. Jeg tenker også litt på om smiken er testet på dyr. Det er ikke sånn at jeg ikke kan kjøpe sminke som er testet på dyr, men jeg foretrekker utestet selvfølgelig.

Jeg legger med et bilde av meg selv. Jeg blir kjempeglad om noen der ute kan hjelpe meg!

Jeg vil gjerne ha tips om merker som er bra, men også linker/tips om trinn for trinn ++. Som sagt, litt mørk sminke. Og mest rundt øynene. Og gjerne noen tips om bra produkter, ikke bare merke, men også produktnavn.

Thanks!

Jeg har en svakhet for Seigmen-gutta, og siden Zeromancer består av 3 "seigmenner" (og to andre) så må jeg se dem når jeg har sjansen. Jeg likte musikken til Seigmen bedre, men i mine øyne er Kim Ljung en veldig god låtskriver. Konserten var på Rockefeller, og selv om det ikke var stappfullt var det god stemning. Jeg hadde det hvertfall veldig bra. Det har jeg forresten på Rockefeller nesten uansett...

(bildet er hentet fra Zeromancer sin myspace-side)

Jeg har en god venninne som også liker sånn type musikk. Hun skulle på konserten og vi møttes der og snakket litt før musikken begynte. Jeg var der egentlig sammen med kjæresten min, og vi stod sånn midt i på venstre side. Jeg synes kanskje det er litt mye tenko-aktig, men som kjæresten min sa i bilen på vei hjem: "De gjør seg bedre live, enn på cd". Det er sant. Alex, som er vokalist, løper jo rundt som en gærning. Og de lager god stemning.

Neste gang jeg skal på Rockefeller er det Inferno-festivalen. Den er i månedskiftet mars-april. Det er en metal-festival som blir arrangert i Oslo hvert år. Jeg skal se Zeromancer igjen i april, for da besøker de Drammen og Union Scene! Da kommer venninna mi fra Oslo, og vi skal rocke Drammen!

Ørene mine begynner å gro. Den første natta fikk jeg nesten ikke sove, fordi ørene var så såre, men nå begynner det å bli bedre. Heldigvis.

I dag var den store dagen. Jeg skulle møte Lise for første gang. 

Jeg hadde med en gave til henne. En Hello Kitty bamse! Var den ikke søt?

Beina våre! Rosa striper begge to. Vi har så lik stil. Det er så herlig.. Jeg føler meg veldig alene, med stilen min blandt mine venninner og derfor er det ekstra fint å møte en som man deler så mye med, på den måten. Vi kjøpte et smykke hver, som var likt. Jeg har skikkelig lyst til å besøke Lise på Tattoo-messa som er i Stavanger i juli. Det hadde vært kjempegøy!

Lise tok bilder da vi var hos Ståle og tok piercinger. Lise skal blokke ut ørene, og startet med det i dag, og jeg tok 3 nye hull i ørene.

Sånn ser ørene mine ut nå. De nye fra i dag er:

Det tredje hullet i hver øreflipp og den på det høyre bildet. Jeg er litt øm der nå, og det gjorde mer vondt enn forrige gang synes jeg, men Ståle er veldig flink, så jeg stoler på han. 

I morgen skal jeg høre på foredraget til Lise. Jeg gleder meg veldig.

Jeg har en alvorlig psykisk lidelse. Jeg har den psykiatriske diagnosen som koster staten mest penger i året. Schizofreni. Det høres veldig sykt ut. Det høres ut som noe man ikke blir frisk av, gjør det ikke?

Jeg føler ofte at jeg omgåes altfor mye syke mennesker, her jeg bor. Jeg tror ikke det er riktig for meg å bo i et bokollektiv, kun med syke mennsker. Jeg skulle noen ganger ønske jeg bodde i et "normalt" hus, med "normale" naboer, som i et kollektiv. Jeg har alltid ønsket å bo sammen med andre.

Jeg føler ofte, og enda mer ofte den siste tiden - at jeg har en så alvorlig diagnose at jeg vil ha den forandret. Jeg vil ikke ha den hengende over meg som et stempel. Jeg vet at noen fagfolk sier at om man blir frisk av schizofreni så har man ikke hatt sykdommen noen gang. Da er dette mennesket feildiagnostisert. Det gir jo ikke så mye håp i grunn.

"Ja, du har schizofreni" sier behandleren min til meg, senest i dag, og jeg tenker inni meg at; hva om de har rett? Hva om man aldri blir frisk?

Jeg tror det skal ytterst mye til for å bli "friskmeldt" fra denne sykdommen. Det er ikke bare som et brukket bein, der man ser på røngtenbildene om beinet er vokst riktig sammen. Man kan ikke bare si at: "Joda, du hadde schizofreni i går, kom tilbake om 8 uker, så skal vi se om vi kan friskmelde deg!"

(bildene er fra weheartit)

Jeg tror at jeg egentlig bare må se bort fra diagnosen, i håp om å bli bedre. Jeg tror faktisk at jeg må si til meg selv at